[Øivind Frisvold] [Høgskolen i Oslo, avd JBI]

To artikler:

- Folkebiblioteket - noe mer enn kos og kultur?

- Internett - et nytt og effektivt medium

Bok og bibliotek. - Årg. 69 (2002), nr 1-2.

____________________________________________________________________________

 

Folkebiblioteket - noe mer enn kos og kultur?

Hvis ikke bibliotekene endrer kurs, havner de helt i bakleksa, sier Anders Ericson i boka "...videst mulig informasjon ...". Han tar et oppgjør med valg og prioriteringer hos bibliotekarer og bibliotekmyndigheter som har oversett sine informasjonsoppgaver. Debattboka fortjener stor oppmerksomhet, skriver Øivind Frisvold i sin anmeldelse. Som et apropos til boka har Øivind Frisvold også laget en kommentar til et av temaene i boka, offentlig informasjon på internett.

I de siste år har norsk bibliotekdebatt stort sett handlet om to ting: IT og hvordan vesenet skal organiseres. Endelig har det kommet en hel bok som innbyr til debatt om folkebibliotekenes mål og oppgaver. Boka er til og med kontroversiell. Derfor er det all grunn til å ønske så vel bok som en ny debatt velkommen. I utgangspunktet kan det riktig nok se ut som om dette "bare" er en bok om bibliotekenes formidling av offentlig informasjon. Anders Ericson setter imidlertid temaet inn i en vid ramme med innslag om bibliotekenes ideologiske, politiske og historiske forutsetninger. Samtidig trekkes trådene til det som skjer på det teknologiske feltet - fra internett til bredbånd.

Atomubåter og bibliotek

Opplegget er altså solid og skikkelig, nesten litt for traust i starten. Forfatteren gir grundige definisjoner med gode innføringer i så vel informasjonspolitikk som sentrale initiativer, tjenester og organisasjoner. Det er fint, men når dette lanseres som en debattbok kunne forfatteren godt ha kostet på seg en mer temperamentsfull og kontroversiell start. I boka er det mange eksempler på at biblioteket også kan komme i vanskelige etiske og politiske dilemmaer i rollen som formidler av offentlig informasjon. Begynn derfor på side 44 som handler om den hemmelige rapporten som Berge Furre og Finn Gustavsen utga på Pax forlag i 1977 om navigasjonssystemer for amerikanske atom-ubåter. Saken utløste stor mediedebatt og muligheter for riksrett, men Pax-boka ble likevel ikke inndratt. Det var altså ikke noe i veien for at bibliotekene kunne kjøpe boka, men mange bibliotekarer nølte med å ta inn en bok som var stemplet hemmelig av Stortinget.

Unødvendig selvsensur

Den gangen var det lett å glemme at folkebibliotekene arbeider innenfor en lovparagraf som pålegger bibliotekene å "fremme opplysning" og departementets reglement som sa at bibliotekene skulle yte .."videst mulig informasjon om aktuelle samfunnsspørsmål". Ericson er ikke i tvil: Bibliotekarenes selvsensur hadde ikke vært så sterk, hvis "de hadde vært seg bevisst sitt eget regelverk og sine egne idealer". I dag påtar folkebibliotekene seg viktige oppgaver i forbindelse med kommunale opplysningssentraler, servicekontorer m.v. Det er sikkert ikke så ofte at det kommunale minefeltet er like kontroversielt som det var i Loran C-saken, men det er all grunn til å være forberedt på at offentlig informasjonsvirksomhet kan være motsetningsfylt og preget at ulike interesser. Det er gjerne slik at vi kaller offentlig informasjon fra land vi ikke liker for propaganda. Selv på lokalplanet kan bibliotekarene oppleve dilemmaer av denne typen.

Det er i slike situasjoner at det faktisk spiller en rolle at vi ikke bare har en tydelig biblioteklov, men også offentlige styringstekster som gir klare premisser for folkebibliotekenes demokratiske grunnlag. Det er derfor lett å forstå at Ericson er skuffet over den siste kulturmeldingen (nr 61, 1991-92). Her ga departementet en forholdsvis kjølig behandling av Skredeutvalgets visjoner om et informasjons- og kunnskapssamfunn. Departement - og statsråd Kleveland - var ikke tvil om hva som var folkebibliotekenes primæroppgave. Det var boken, det skrevne ord og kulturformidlingen som skulle stå i sentrum. Ericson mener at dette har hatt betydning for Bibliotektilsynets prioritering av prosjektmidler: "Gode informasjonsprosjekt kan her ha blitt kvalt før eller i fødselen."

Ericson nevner riktig nok Bibliotektilsynets plandokument "Folkebibliotekene på IT-veien" fra 1997, men spør likevel om det har vært en slags "taktisk tilbakeholdenhet" fra de sentrale bibliotekmyndighetene når informasjonsoppgavene er satt i bakgrunnen. Risikerer bibliotekene å få en ny og tidkrevende oppgave uten at ressursene blir økt tilsvarende? Heller ikke bibliotekorganisasjonene slipper unna kritikk. Fra denne siden skulle det ikke være grunn til beskjedenhet. Konklusjonen er klar: Folkebiblioteket er snart den "eneste uavhengige og ikke-kommersielle kunnskapsformidleren", men det er beklagelig at vi ikke har kjent vår besøkelsestid, og at dette har gått ut over tjenestene og brukerne.

Dagens biblioteklov blir også kritisert: Offentlig informasjon er ikke nevnt, og begrep som samfunnsinformasjon drøftes hverken i lov eller regelverk. Her finner Ericson en viktig grunn til at vi ikke har fått "en kritisk vurdering og nytenkning". Han har ett godt poeng: Informasjonsbegrepet i lovteksten er diffust og upresist. I det bibliotekpolitiske vokabularet kan informasjon bety så mangt. På 1980-tallet ble "informasjon" ofte brukt ensbetydende med termen "offentlig informasjon". I ABM-meldingen fra 1999 kunne Ericson fått enda et eksempel med maksimal mangel på presisjon. Her heter det at en av folkebibliotekenes hovedoppgaver er "formidling av (offentleg) informasjon". Det kunne være fristende å føye til: Stryk det som ikke passer!

Spørsmålet er om dette har hatt noen praktisk betydning. Biblioteklovens formålsparagraf sier at oppgaven er å "fremme opplysning" og drive "informasjonsformidling". Ericson ser også at neste paragraf nevner "allsidighet og aktualitet". Hvis han hadde gått til lovproposisjonen ville han ha sett at det legges som et klart premiss at tilgang til informasjon er viktig "for enkeltmenneskets muligheter til å ta del i avgjørelser og nå fram med meninger". Forsøkene med lokal opplysningstjeneste blir fremhevet - ikke minst for å "bistå dem som selv finner det vanskelig å hevde sine rettigheter". Om bibliotekenes tjenester heter det at det skal gis "videst mulig orientering om aktuelle samfunnsspørsmål", med krav om at bibliotekene skal vise ulike "synspunkter i den aktuelle samfunnsdebatt". Her skal det gis "råd og veiledning slik at den enkelte bruker får anledning til å velge selv". Dette enkle politikerspråket er kanskje ikke godt nok, men det skulle gi tilstrekkelig grunn til å trekke samme konklusjon som Anders Ericson. Det er samfunnsinformasjon som er en av folkebibliotekets basisoppgaver. Bibliotekene skal gi en bred og sammensatt informasjon om alle sider ved samfunnet. I dag er dette et viktig poeng når sterke økonomiske krefter (WTO) vil ha et fristilt marked for bibliotek- og kunnskapsformidling.

Det er lett å være enig med Ericson i at utfordringene i dagens informasjonssamfunn ikke kan løses gjennom en biblioteklov. På den annen side er det en fordel at loven ikke sier for mye om hvordan den offentlige informasjonsformidlingen skal legges opp. Hvis et bibliotek inngår som partner i et servicekontor, er det rimelig å se dette som en tilleggsfunksjon på et felt som omfattes av et annet lovverk, slik det f.eks gjøres i Kommuneloven.

Store informasjonsutfordringer

I sluttkapitlet legger Anders Ericson opp til en manende appell. Med utgangspunkt i den teknologiske utviklingen lager han to scenarier. Internett, e-post, interaktiv programvare og allmenn bredbåndsutbygging kan gi helt nye muligheter for å nå ut til borgerne ikke bare med informasjon, men også med en aktiv informasjonsutveksling og kommunikasjon. Dette kan gi bedre muligheter, ikke bare for informasjon fra det offentlige, men også for alle andre aktører i den demokratiske debatt. Gjenfinningsystemer og søkeroboter blir bedre og (de ressurssterke) får bedre mulighet enn noen gang til å holde seg orientert. På den annen side peker Ericson på hvordan de kommersielle bredbåndsaktørene fremmer sine egne interesser og "gjemmer bort" det som ikke gir underholdning og inntjening. Resultatet er at mange ikke surfer så aktivt som før. Nettet "skruper inn" og mange informasjonstyper blir ikke lenger så lett tilgjengelige.

I bibliotekene vet vi allerede at vi kan overlate mye av innformasjonsinnhentingen til brukerne. De flinke er mer selvhjulpne enn noen gang. På den annen side er vi i ferd med å få en informasjonskløft som er større enn før. Det er her Anders Ericson ser folkebibliotekenes store utfordring. Han kommer igjen tilbake til den forpliktelse bibliotekene har til å vise "kvalitet, mangfold og alternativer". Det er ikke nok å fortsette med "utlån av bøker og arrangement av eventyrtimer" - disse tradisjonelle oppgavene kan ikke " holde bibliotekidéen bærekraftig i særlig mange tiår framover". På dette grunnlag slår forfatteren fast: Biblioteksektoren må ta et oppgjør med en (små?-)borgerlig folkeopplysningsidéologi som har hatt "sterke røtter i den norske bibliotekarsjela". Den eneste nytenkningen som bibliotekarer og politikere har gjort, er at de nå bruker ordet informasjon i stedet for opplysning og folkeopplysning. Vi må innse at internettet har skapt helt nye kommunikasjonsformer og muligheter. Bibliotekene har de beste forutsetninger for å gjøre dette tilgjengelig for folk flest.

Her går Anders Ericson konkret til verks. Det må satses så vel lokalt som sentralt. Han beklager derfor sterkt at statlige bibliotekmyndighetene ikke fulgte opp planene om kompetansebibliotek på 90-tallet. Lokalt må bibliotekene i dag ikke bare ruste opp sine samlinger, og det nytter ikke med tilfeldige og amatørmessige lenkesamlinger på hjemmesidene - og vi kan godt føye til: Hvorfor brukes ikke fagkunnskapen om kunnskapsorganisering til å gi en bedre arkitektur og struktur i disse tilbudene?

Kultur eller informasjon?

Ericson gir gode eksempler på bibliotek som aktivt formidler samfunnsinformasjon, og han stiller spørsmålet om hvorfor bare det er skjønnlitteratur og historisk materiale som skal formidles som digitale utstillinger. Hvorfor ikke gjøre det samme når det foreligger en ny stortingsmelding eller reguleringsplan som har betydning for lokalmiljøet? Her er ikke forfatteren redd for å hente inspirasjon fra 70-tallets diskusjon om "det politiske biblioteket", problemet er bare at den tidens effektive debattbøker ikke finnes lenger. Nå må motinformasjonen innhentes aktivt og effektivt. Offentlig informasjon og materiale fra organisasjoner representerer i dag relevante kilder på nettet. Med unntak av Nasjonalbibliotekets tidsskriftindeks kommer forfatteren imidlertid lite inn på den viktige delen av internett som i praksis er lukket for allmennheten, fordi tjenestene betinger abonnement og betalingsordninger. Et effektivt folkebibliotektilbud på nettet krever også at slike tjenester (f.eks med faglige tidsskrifter) kan gjøre tilgjengelig. Det finnes utenlandske folkebibliotek som har løst dette med at lånekortet har gitt passord også for gratis bruk av et utvalg slike tilbud.

"...videst mulig informasjon" er altså noe så sjeldent som en debattbok. En spesielt sjelden blomst fordi den tillater seg å være kritisk til norsk bibliotekpraksis og informasjonspolitikk. Forfatteren, men først og fremst bibliotekbrukerne fortjener at denne boka får stor oppmerksomhet. For alle som jobber med kultur- og litteraturformidling burde boka også tjene som en brannfakkel. Det er all grunn til å følge opp med en debatt om hva folkebibliotekene skal tilby og hva brukerne ønsker. Et viktig spørsmål er om Ericson lager kunstige motsetninger mellom to aktivitetsområder som begge kan "tjene folket" på en demokratibyggende måte?

Anders Ericson byr hverken på tabloide overskrifter eller opphissende bilder - ikke en gang debattbokens omslag er særlig tillokkende. Det er dristig i en tid hvor dagsorden settes i en flimrende mediekultur. Bibliotek og allmennkringkasting har sine røtter i en felles ideologi. NRK har valgt å overleve ved å bruke kommersens virkemidler. Bibliotekene bør ikke gjøre det samme, underholdningen er det andre aktører som lager bedre og billigere. Anders Ericson taler varmt for bredbånd, men han anbefaler at bibliotekene går den smale, seriøse vei. Spørsmålet er om han også kan vekke de unge bibliotekarene - eller vil de avfeie ham som halvgammel, nostalgisk 68-er på repetisjonsøvelse for gjenoppvekking av gamle idealer?

Selv er jeg ikke i tvil. Bibliotekene må vokte sin rolle som kritisk medspiller i så vel kultur- som i samfunnsdebatten for øvrig. Snart er det bare bibliotekene som kan tilby den originale merkevaren, kvalitet, bredde og uavhengighet. Derfor er det all grunn til å ta appellen fra Anders Ericson opp til seriøs debatt.

Ericson, Anders: "...videst mulig informasjon .." : Ei debattbok om folkebiblioteka og samfunnsinformasjonen i et e-Norge. Oslo : Biblioteksentralen, 2001 [utsendt 2002]. - 98 s. -

Boka har et eget nettsted for oppdaterte lenker på http://www.bibsent.no/nettbok/offinfo.htm

Om WTO og fritt informasjonsmarked: http://libr.org/ISC/articles/14-Intro.html

Øivind Frisvold

 

_____________________________________________________________________

 

Internett
- et nytt og effektivt medium for offentlig informasjon

Tilbudet av offentlig informasjon på internett endrer seg nå i form og innhold. Fortsatt finnes den solide dokumentasjonen og de store publikasjonene, men politikerne bruker også nettet mer effektivt som en kanal til å markedsføre egne synspunkter. Samtidig har vi fått nye nettsteder som har til oppgave å gi offentlig informasjon i en mer brukervennlig og populær form. Artikkelen er en oppfølging av Anders Ericsons bok om samfunnsinformasjon som Øivind Frisvold også anmelder i dette nummer av BoB.

I 1995 var statens internettjener Odin en realitet. Ingen hadde gjort et omfattende utredningsarbeid på forhånd. Like anarkistisk som på resten av nettet slo staten til med et seriøst tilbud i en kanal som ikke alle tok helt på alvor. Gamle planer om betalingsbaser ble lagt i skuffen. Resultatet var en imponerende bruk og etterspørsel. Offentlige publikasjoner ble rene folkelesningen. I dag har nesten samtlige offentlige etater, fra små kommuner til store direktorater, kongehus, statskirke og rettsvesen gjort seg synlig for all verden.

Fra arkiver til aktiv informasjon

I dagens kommersialiserte internett bidrar den offentlige informasjonen til at vi fortsatt kan finne kilder av høy kvalitet. Dessuten er omfanget stort, de dekker et vidt felt - og spredningen begrenses ikke av opphavsrett og forlagsinteresser. I all offentlig informasjon er det selvsagt slik at det er "makta som taler", men de offentlige nettstedene har hatt en tydelig utforming som har vitnet om hvem som er avsender. I startfasen var de tre store leverandørene, Odin, Stortinget og Statistisk sentralbyrå så "offentlige " og seriøse at åpningssidene nesten så ut som offentlige arkivnøkler. Sidene var laget av bibliotekarer med sans for systematikk og orden, men de tilfredsstilte ikke politikerne som ville bruke nettsidene til en mer aktiv og profilert formidling av "sine" saker og sin dagsorden. Med internett fikk endelig politikere slippe til i fri dressur uten utidige avbrytelser fra presse og kringkasting. Gjennom de offisielle nettstedene har maktapparatet får et sterkt talerør, men nettet gir også en røst til opposisjon og organisasjonsliv.

Da Odin ble lagt om, var mange av departementene i gang med å etablere egne nettsteder. Heldigvis fikk Forvaltningstjenestene mandat til å samordne tjenestene, og en aktiv "informasjonslinje" fikk gjennomslag. Den gamle "arkivfunksjonen" har trådt i bakgrunnen og er flyttet ut til diskrete rammetekster. I dag er det faktisk mulig å dokumentere denne utviklingen fordi gamle Odin (fra juni 2000) fortsatt er tilgjengelig på nettstedet balder.dep.no. Omlegningen til nye Odin har imidlertid medført en omfattende, rotete lenkeråte. Derfor har det gamle nettstedet faktisk også en bruksverdi. Her virker de gamle Odin-lenkene med et enkelt knep: erstatt odin med balder i adressen.

Overgangen til elektronisk publisering har nå vært så vellykket at mange trykte publikasjoner forsvinner og erstattes helt av nettutgaver. Det gjelder for eksempel den nyttige "Samfunnsboka", som i årevis har vært en så god veiviser at den for lengst har fått navnet "Jungelboka". Nå finnes boka bare som en integrert del av nettstedet Norge.no. Samme skjebne har også rammet oppslagsboka "Hvem svarer på hva i staten?" Selv en gammel publikasjon som "Norsk lovtidend", som har kommet siden 1877, utgis nå gratis som hovedutgave på nett, mens en trykt utgave bare produseres til en meget høy pris for spesielt interesserte. Statistisk sentralbyrå satser også sterkt på nettet. Flere av byråets publikasjonsserier kommer nå bare i nettutgaver. Utviklingen er interessant, men også betenkelig. Ennå er det slik at trykte utgaver kan ha stor verdi, disse tekstene kan fortsatt spres, brukes og leses over alt! Dessuten har de stor dokumentasjonsverdi for ettertiden.

 

Mer folkelig informasjon

Pionertilbudene Odin, Stortinget og Lovdata tilbyr i dag god dokumentasjon av alle ledd i den offentlige beslutningsprosess, fra høringsnotater til forslag, innstillinger, debatter, vedtak og lovverk. Innenfor EU har det også skjedd en positiv utvikling, nettet gir atskillig bedre dokumentasjon enn før. Det samme gjelder for vårt hjemlige Sameting som har utvidet sine tjenester betraktelig. I de siste par årene har vi også fått et bedre tilbud av hverdagsinformasjon. Norge.no viser i dag vei til mange nye nettsteder som nettopp setter seg som mål å gi populær informasjon. Eksempler på slike er Sosial- og helseporten, den nye "Folkehelsa" og Statens kartverk.

Interaktiv informasjon

"Kommunikasjonsprinsippet" er et sentralt begrep i norsk informasjonspolitikk. Borgerne - enten vi nå oppfattes som brukere eller kunder, skal innbys til dialog og reell medvirkning. En måte å realisere dette på er å tilby enklere former for skjemalevering og saksbehandling over nett. Dette kan bedre den offentlige tjenesteytingen, men nettet skulle også ha gode muligheter til å styrke demokratiet. Vi bør derfor sette som et minstekrav at de offentlige nettstedene ikke bare gir god oversikt over aktuelle e-postadresser, men også gjennomfører høringer og for eksempel debatter over nettet. I dag er de offentlige nettstedene meget forbeholdne med å gi lenker til partier, organisasjoner og folkebevegelser. Norge.no vil ikke gjøre det, derfor er det en ekstra grunn til at bibliotekene gjør det. Et forslag til slik motinformasjon fra "Spør biblioteket" (Deichman) finnes på nettstedet som er nevnt nedenfor.

Informasjonsarkitektur, søkemotorer og bibliografier

Det er en kjent sak at søkemotorene på internett er av vekslende kvalitet. Slik er det dessverre også på mange av de offentlige nettstedene. Søkemotoren i Odin virker tilsynelatende imponerende, men selv her kan det være vanskelig å få gode treff. En grunn kan være at søkingen helt mangler en trunkeringsfunksjon. For å finne relevant materiale er vi derfor avhengige av å ha gode, strukturerte oversikter over hvilke typer informasjon som finnes på det enkelte nettstedet. På nettsteder som Odin, Norge.no og SSB fungerer derfor dette fortsatt som den beste innfallsvinkelen. Forutsetningen er bare at brukeren kjenner godt til så vel nettstedets oppbygning som leverandørens organisasjon. Det finnes også nyttige spesialportaler. Et godt eksempel har er Juridisk nettviser som de juridiske fakultetsbibliotekene redigerer. Vi har også fått et nytt nettsted for norsk rettsvesen, www.domstol.no.

De beste søkemulighetene finnes altså ikke i de automatiske søkemotorene, men i de manuelt oppbygde bibliografiske basene på nettet. Det er bare to slike for offentlig informasjon. Det er basene som registrerer NOUer og Stortingsforhandlinger. ESOP har slike publikasjoner helt tilbake til 1971. Dessverre har denne basen hatt driftsproblemer siden desember i fjor. Det er også beklagelig at redaksjonen ennå ikke har ryddet opp i lenkeråten og integrert basen slik den var i "gamle" Odin! Fra hver regjeringspublikasjon ble det tilbudt en enkel søkefunksjon i ESOP, slik at det var lett å få med seg den videre saksbehandlingen. *)

I det siste året har imidlertid Stortinget gjort et krafttak. På dette nettstedet ligger i dag en utmerket bibliografisk base ("Saksopplysninger") med gode lenker til alt som er publisert i full tekst av Stortingsforhandlinger helt fra 1986-87. Her er det også lenker til debatter og vedtak. Dette er et godt eksempel på at når det legges kvalitet og skreddersøm inn i basene, blir også bruksverdien langt større. I dag er derfor Stortinget første valg for alle som vil ha en effektivt gjenfinning av det nyere stoffet fra regjering og Storting.

*) vesentlig utbedret, juni 02

Henvisninger til omtalte nettsteder finnes på http://www.jbi.hio.no/bibin/2c33

 ___________________________________________________________

Opprettet 1. juni 2002, rettet 4. juni 2002 av Øivind Frisvold / oivind.frisvold@jbi.hio.no